top of page

Bolig og boligpreferanser i distriktet

Generelt sett anses bolig som et viktig premiss for valget om å flytte. Undersøkelser av nordmenns flyttemotiver, viser imidlertid at bolig er en mindre viktig motivasjonsfaktor for dem som flytter til eller blir boende i distriktene (Sørlie, 2009; Sørvoll & Løset, 2017). Det pekes på at dette kan henge sammen med en antakelse om at boligbehov vil løse seg enkelt når man flytter mot strømmen (Sørlie, 2009; Sørvoll & Løset, 2017). Boligen fungerer dessuten sjeldent som eneste motiv for å flytte, med mindre det dreier seg om eiendom i familien (Ruud et al, 2014). Et variert boligmarked med ulike boligtyper og flere valgmuligheter kan likevel være et viktig bidrag for å gjøre en kommune mer attraktiv å flytte til eller bli boende i (Sørvoll & Løset, 2017).


I følge Sørvoll og Løset (2017) og Ruud et al (2014) kan det norske boligmarkedet i distriktet ofte karakteriseres av lav omsetningsaktivitet, begrenset eller fraværende boligbygging, få utleiemuligheter og en overvekt av eneboliger. Mange kommuner opplever en situasjon der en del boliger står tomme, mens tilgjengelige boliger er uegnet eller ligger feil plassert (Ruud et al, 2014). Sørvoll og Løset (2017) peker på at et begrenset boligtilbud kan fungere som barriere for at en rekke samfunnsgrupper som f.eks unge, arbeidsinnvandrere, flyktninger og eldre har mulighet til å etablere seg i distriktene. I tillegg kan et svakt boligtilbud føre til at folk som har arbeid i kommunen heller velger å bosette seg i nabokommunene for så å pendle i forbindelse med arbeid (ibid.). SSB (2007) påpeker at arbeid og bolig må sees i sammenheng, da reisetid koster penger, og dermed påvirker hvor langt vekk fra arbeidsplassen man er villig til å bosette seg. Boligtilbudet kan dermed i visse tilfeller fungere som barriere for ønsket befolkningsvekst i distriktet (Ruud et al, 2014). På sikt kan svakheter i boligmarkedet i distriktskommuner bidra til å gjøre det vanskeligere å rekruttere arbeidskraft og dermed mindre attraktiv for næringsaktører (ibid).


Tiltak for et mer variert boligtilbud

Sørvoll og Løset (2017) peker på at mange distriktskommuner som en respons på dette har etablert ulike tiltak for å bedre boligmarkedet, gjennom blant annet mer nybygging, omsetning, og satsning på et mer variert boligtilbud (eie og leie) og flere etableringsmuligheter. Etablering av flere sentrumsnære leiligheter i sentrum vil for eksempel kunne bidra både til å svare ut en økt etterspørsel etter denne type boliger i distriktet, samtidig som det også kan muliggjøre boligrotasjon. Det vil si at de som ønsker å bo i leilighet, kan fristille rekkehus og eneboliger utenfor sentrum til dem som har denne boligpreferansen (Hagen et al, 2017). En viktig forutsetning for denne typen boligrotasjon er imidlertid at prisnivået på eneboliger og rekkehus utenfor sentrum ikke kan være betydelig lavere enn prisene på leiligheter i sentrum.


Ifølge Sørvoll og Løset (2017) handler ikke boligsatsninger i distriktet nødvendigvis utelukkende om ny boligbygging, men også å utnytte muligheter for forbedringer gjennom bedre utnyttelse av eksisterende boligmasse. Kartlegging av boligmassen, rådgivning og god informasjon ut til både fastboende og tilflyttere om ledige boliger kan være slike virkemiddel. I tillegg pekes det på ulike virkemidler det offentlige kan ta i bruk for å lykkes med boligsatsninger i distriktet. I denne sammenheng skiller forfatterne mellom "gulrøtter" (f.eks. økonomiske insentiv som stimulerer til handling), “kjepper” (f.eks. lover, regler og planer som styrer utviklingen i en bestemt retning) og "prekener" (f.eks. kommunikasjon og dialog med relevante aktører) som viktige virkemidler. Videre er det behov for tett samarbeid mellom det offentlige og det private, da boligbygging i distriktene ofte anses å være sårbart med tanke på svingninger i markedet og risiko for lav eller ingen avkastning på nye boligprosjekter (Ruud et al, 2014).

Boligpreferanser i distriktet

Ruud et al (2014) har undersøkt variasjoner i boligpreferanser mellom ulike samfunnsgrupper i fire distriktskommuner. Deres funn viser at flest fremdeles ønsker å bosette seg i en enebolig, men dette er i ferd med å endre seg og man ser mer variasjon i hvilke type boliger folk etterspør. Det er særlig ungdom og barnefamilier som fremdeles hovedsakelig ønsker seg enebolig med nærhet til naturkvaliteter, barnevennlige omgivelser, samt områder der det bor andre i tilsvarende livssituasjon. Unge familier etterspør i mindre grad leiligheter, mens bildet er mer variert hva gjelder eldre og arbeidsinnvandreres boligpreferanser. Disse variasjonene kan skyldes at arbeidsinnvandrere for eksempel, har løsere tilknytning til både sted og arbeidsplass, og følgelig mer variert botid. Søvoll og Løset (2017) peker også på at det generelt vil være attraktivt for en del tilflyttere å ha mulighet til å leie bolig i startfasen, men at høye leiepriser kan være en utfordring for på sikt å kunne spare penger og investere i egen bolig (Ruud et al, 2014). Arbeidsinnvandrere som derimot ønsker å etablere seg mer permanent, etterspør også i størst grad eneboliger (Ruud et al, 2014). Eldre ser på den andre siden ut til å ha et større ønske om å kunne bosette seg i leiligheter nært sentrum. Dette begrunnes både i nærhet til kultur og tjenestetilbud, samt å lette arbeid knyttet til vedlikehold av bolig og hage.


Ruud et al (2014) fant også at det ikke nødvendigvis er kvaliteter ved selve boligen eller boligtypen som veier tyngst i valg av bosted, men at nærmiljøets fysiske og sosiale kvaliteter er minst like viktig. For barnefamilier vektlegges gjerne nærhet til skole og barnehage, samt tilstedeværelsen av andre barnefamilier i nabolaget. For de eldre og arbeidsinnvandrere veier også muligheten til å etablere sosiale relasjoner i nabolaget tungt, da det både anses som viktig for å kunne oppleve trygghet, sosialt fellesskap og trivsel.


52 views

Comentarios


bottom of page