Hvilken rolle spiller arbeid i folks bostedsvalg?
I forskningslitteraturen trekkes særlig jobbmuligheter frem som en sentral, og i mange tilfeller, den mest avgjørende faktoren som ligger til grunn for hvorfor folk flytter. Historisk har man sett at dette har kommet til uttrykk blant annet ved at de som hadde tilgang på næringseiendom på bygda gjerne ble værende, mens de som ikke hadde dette ofte søkte til mer urbane områder for å ta utdanning eller få lønnet arbeid (Sørlie, 2009). Tradisjonelt har det vært flest menn som har hatt tilgang på næringseiendommer, noe som har fått konsekvenser spesielt for kvinners flyttemønster fra bygda og byen.
Arbeid er den viktigste faktoren, men ikke eneste faktoren bak flyttevalg
Selv om tilgang til jobb er viktig, er ikke arbeid i dag den eneste faktoren som bestemmer folks bostedsvalg. I følge Sørlie (2006) bør man anse arbeid som en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for at folk velger å flytte. Han argumenterer for at det i tillegg til arbeid, også er en rekke andre “støttefaktorer” som påvirker flyttevalg. Når arbeid er avklart, er det gjerne bolig som utgjør den neste nødvendige betingelsen som avgjør hvorvidt man flytter eller ikke. Har man flere valgmuligheter med tanke på bolig, ser derimot lokaliseringen ut til å bli bestemt på grunnlag av andre faktorer (Sørlie, 2006). Likevel er det gjerne sånn at arbeid gjerne er den utslagsgivende faktoren som ligger til grunn for valget om å flytte.
“Alle skjønner at arbeidsplasser er viktig for at et sted skal fungere godt. Likevel er det ikke sikkert at det er arbeidsmarkedet som skaper attraksjonene på et sted, eller at det lystbetonte ved å bo et spesielt sted knyttes til arbeidsplassene.” - Sørlie (2009, s12)
God økonomi og mange arbeidsmuligheter, gjør arbeid mindre viktig som flyttemotiv
Forskningen peker på hvordan en nedgang i økonomien ofte styrker arbeid som motivasjonsfaktor for å flytte. Og motsatt: når økonomien er god og det er enkelt å finne seg en jobb, vil arbeid som motivasjonsfaktor ofte bli mindre viktig sett opp mot andre faktorer (Skaar, 2015; Sørlie, 2006). Resultatene fra Bo- og flyttemotivundersøkelsen 2008 viser at arbeid i større grad blir brukt som begrunnelse for å flytte til og bli boende i de perifere distriktskommunene enn i andre typer regioner (Sørlie, 2009). Dette kan begrunnes både i at det kan være færre jobber å velge mellom, eller at man søker mot spesielle typer jobber som fører til at man blir mer bevisst og fokusert på arbeid som flyttemotiv. I tillegg ser man at arbeid utgjør et viktig motiv for å bli boende i distriktet, og at dette kan henge sammen med at det hegnes mer om arbeidet når valgmulighetene er færre (ibid.).
Mangel på arbeidskraft i byen og mangel på jobbmuligheter i distriktet
En mulig årsak til hvorfor mange velger å flytte mot mer urbane strøk, er at den økonomiske veksten har vært størst i byene og dermed ført til høy etterspørsel etter arbeidskraft og høyere lønninger (SSB, 2007). Konsekvensen er at man står overfor en situasjon der man mangler arbeidskraft i byene, samtidig som det eksisterer en mangel på jobbmuligheter i distriktet (ibid).
Ifølge Aure et al (2011) er det hovedsakelig offentlig sektor som har stått for rekrutteringen av høyt utdannet arbeidskraft til distriktene. Det offentlige utgjør også ofte en betydelig prosentandel av arbeidsmarkedet, noe som har ført til at kommunene ofte må påta seg rollen både som næringsutvikler, innovasjonsaktør og tilrettelegger, i tillegg til å tilby lovpålagte offentlige tjenester. Distriktet er også generelt kjennetegnet av små og relativt ensidige arbeidsmarkeder med få karrieremuligheter (Aure et al, 2011). Wiborg (2005) peker på at man har sett en økt sentralisering av statlige arbeidsplasser i Norge. Med flere av denne typen arbeidsplasser lokalisert i og rundt byene, har det oppstått en “funksjon- og kompetansetømming” i distriktene, der mange lokale arbeidsplasser er blitt lagt ned. Fremveksten av tjenestesamfunnet har også vært bidragsytende til sentralisering, ved at det er mer økonomisk lønnsomt å lokalisere tjenestene der kundegrunnlaget er størst. Færre mennesker bosatt i distriktet fører til at de som blir igjen risikerer dårligere tilgang på tjenester og at grunnlaget for tjenesteytende næringer er lavere (ibid.).
Aure et a.l (2011) trekker samtidig frem at man i dag også ser at deler av næringslivet i distriktskommuner sliter med å få tak i den arbeidskraften de trenger, og at det er et gap mellom arbeidskraftsbehovet og tilgangen til kvalifisert og kompetent arbeidskraft. Dette kan utgjøre en potensiell barriere for vekst, som henger sammen med og forsterkes av nedgangen i folketall og en aldrende befolkning i distriktet (ibid.). For mange kommuner er det derfor viktig ikke bare å tiltrekke seg riktige folk, men også å fastholde dem man har (Aure et al, 2011).
Jobb til to!
I tillegg står man i distriktene overfor et kjønnsdelt arbeidsmarked, der man finner en mannlig dominans i primærnæringene, mens kvinnene dominerer helse- og sosialsektoren, undervisning og varehandel (Wiborg, 2005). Et variert jobbmarked som tilbyr flere jobbmuligheter er derfor viktig med tanke på mål om befolkningsvekst. Forskningen peker også på at lokalsamfunn preges av tradisjonelle kjønnsrollemønster, kan fungere som flaskehals og barriere for at kvinner vil ønske å bosette seg eller bli værende i distriktet (Skaar, 2016). I dag er det flere kvinner enn menn som tar høyere utdanning, uansett hvor sentralt de er vokst opp (SSB, 2023). Kvinner er generelt også mer sannsynlig å flytte til mannens hjemsted enn motsatt, og de fleste tilflyttere til distriktet vil dermed være kvinner (Sørlie, 2009). For å bli attraktive for par og barnefamilier, blir det i økende grad viktig å kunne tilby relevante jobbmuligheter også for medfølgende/partner. Mange rekrutteringinnsatser i distriktet legger imidlertid lite vekt på dette i dag (Skaar, 2016).
Lite faktisk kunnskap om hva som virker
I norske distriktskommuner er det igangsatt mange prosjekt knyttet til å rekruttere relevant og kompetent arbeidskraft (Aure et al, 2011). Det finnes derimot begrenset kunnskap om hvilke virkemidler og tiltak som faktisk fungerer, og hvilken effekt ulike tiltak har hatt (ibid). Man kan skille mellom direkte virkemidler for å tiltrekke og rekruttere den riktige arbeidskraften (f.eks headhunting, permisjoner, lønn, desentraliserte utdanninger), og indirekte virkemidler rettet mot å tiltrekke seg tilflyttere generelt (f.x omdømme og bolystprosjekt). For mange kommuner har tiltrekning av utenlandsk arbeidskraft vært sentralt for å kunne opprettholde folketallet og å dekke behovet for arbeidskraft.
I sitt studie av ulike distrikt-kommuners innsats og strategier for å tiltrekke riktig kompetanse og arbeidskraft, trekker Aure et al (2011) frem en rekke suksesskriterier. Blant annet pekes det på viktigheten av god kartlegging av kompetanse- og rekrutteirngsbehov som grunnlag for å utarbeide strategier og tilpassede rekrutteringsinnsater opp mot de riktige individ og målgrupper. Samarbeid om rekruttering av arbeidskraft på tvers av aktører, samt et bredere fokus på å synliggjøre stedets kvaliteter og arbeidsmuligheter for medfølgende partner, fremheves også som en viktig del av rekrutteringsarbeidet.
Comments